Rodeo Parade

Mens dramatikken foregikk hjemme i Anchor Lake Lane på lørdag, så var Belinda og jeg Downtown Houston og så den store Rodeo-paraden. Det var jo det som skulle bli bloggeprosjektet i helga som var, men dramatikken i garasjen gjorde at denne positive opplevelsen ble lite viktig. Det var en sjokkerende opplevelse for oss alle det som skjedde med Lars, og det har tatt tid å fordøye det, og vi har vel nesten ikke landa skikkelig enda. Så utrolig heldig han var oppi det hele. Vi tenker om og om igjen på hvor lite som skilte på at det hadde gått helt galt.

Vi skjønner at det har gjort stort inntrykk på mange, og takker for alle koselige meldinger og god-bedring-ønsker både på bloggen og på Facebook! Lars er på bedringens vei, og bortsett fra et fargerikt og hovent ansikt, og en stiv og støl kropp, så er alt i orden.

Nok om det. Nå er det altså Rodeo-tid her i Houston i tre uker framover, og den starta på lørdag med en kjempestor parade med musikkorps, flåter og mange tusen hester. Ja, det er ikke en overdrivelse, men det er flere tusen hester med i denne paraden. Det er imponerende at det er mulig å samle så mange hester i byen, og ikke minst at disse hestene kan være så rolige i denne "heksegryta".

Hestene og rytterne kommer fra hele Texas, og mange av dem har ridd og kjørt med hestene sine i flere uker for å komme og bli med på Rodeoen. Den siste uka var det ikke uvanlig å treffe på store følger av hester, prærievogner, cowboys og cowgirls på veiene rundt Houston.

Før paraden var det Conoco Philips Rodeo Run.

   

Noen må gjøre rent etter hestene!

 

og rengjøring på moderne vis

Rodeo klovn

I ukene som kommer blir det vel en tur eller to for å oppleve selve rodeoen med tivoli, marked, utstilling, fritert mat, konsert og skikkelig rodeo!

Call 911!

De som kjenner Lars vet at han liker å ordne og fikse ting selv; å lære seg nye ting er alltid en utfordring, (bortsett fra matlaging og baking, kanskje ;-) Alt kan læres via "How-to- do-" videoer på YouTube, hvis han ikke allerede kan det fra før. For noen år siden f.eks, så trengte pianoet å stemmes, men i stedet for å få en ekspert til å gjøre jobben, så kjøpte han seg verktøyet og satte igang på egen hånd. Det tok MYE lenger tid enn en proff ville trengt, men han gjorde en god jobb, såvidt jeg vet, 

og nå kan han stemme piano, også.

Men lørdag formiddag kunne det gått skikkelig galt, og det ble skikkelig dramatikk her i Anchor Lake Lane.

Jeg var nede i byen og så på Rodeo-paraden, Kristoffer var på rommet sitt og hadde ikke stått opp, da Lars jobba med å fikse volvoen i garasjen. 

Lars har fiksa det meste på bilene sine, men denne gangen var det en skikkelig utfordring: Han skulle skifte en fòring til hjulopphenget, og fant ut hvordan det skulle gjøres på YouTube. Dette krevde at han måtte ligge under bilen og jobbe. Han jekka opp bilen, sikra den og fiksa den ene siden uten problem. Dette gikk jo så greit at han bestemte seg for å gå i gang med den andre siden også. Han jekka opp bilen, men droppa å sikre den noe mer, og glemte visst å sette på håndbrekket, også. 

Da han dro skikkelig til med å løsne en bolt, så datt bilen ned av jekken, og han fikk vekten av hele bilen rett over ansiktet og overkroppen! I samme øyeblikk spruta blodet fra hodet og Lars tenkte at "slik er det å dø, nå blir det et styr med begravelse og all ting (for meg)..." 

Men blodspruten stoppa, og Lars tenkte at dette kan visst gå bra likevel, hvis han bare kunne få hjelp. Han ropte om hjelp, og fant verktøy som han kunne slå med og lage lyd, men han kunne ikke se noe for hodet lå vendt til sides, og bare beina stakk fram fra bilen ut mot garasjeporten. Han ropte og ropte om hjelp og håpet at noen tilfeldigvis skulle gå forbi. Han hørte biler som kjørte forbi, men de hadde ikke sjanse til å høre han. 

Slik lå han kanskje fem minutt. Kristoffer lå i den andre enden av huset og hørte ingen ting, for lyden bar jo utover mot gata og over til nabohuset. Der var heldigvis vår gode nabo Cheryl hjemme, og sønnen Jesse. Det er et godt stykke over til nabohuset, og det var såvidt de kunne høre noe som de syntes lignet gråt, de sjekket først baksiden, der var det ikke noe, og da de åpnet hovedøren kjente de umiddelbart igjen stemmen til Lars med rop om hjelp.

Cheryl sprang over gata og blei skikkelig redd da hun så Lars var helt fastklemt under bilen. Lars bad Cheryl med en gang om å ringe 911. 

Cheryl sprang hjem og ringte, imens kom Jesse til. Han hadde aldri vært borti den type jekk som Lars hadde, og visste ikke hvordan han skulle jekke opp bilen. Heldigvis var Lars helt klar, og klarte forklare Jesse i detalj hvordan han skulle gjøre det. Imens kom det en jogger forbi, og han hjelpte Jesse med å sette noen mursteiner under bilen etter hvert som Jesse jekka den opp. 

Så før en politi på motorsykkel, 3 politibiler, en bil fra brannvesenet og ambualanse var på plass, så hadde de fått Lars løs, og tørka av han det verste blodsølet.

Ambulansepersonellet satte umiddelbart på han en krage, og ba han om å ikke røre seg, for de var redd at det var nakkebrudd. Lars følte seg ok, og var klar hele tiden. Han fortalte at Kristoffer var i huset, og Jesse gikk inn og henta han. 

Da følte Jesse også at dette kom til å gå godt, og klarte å fortelle dette på en rolig måte til Kristoffer. Selv om det var litt av et syn som møtte Kristoffer, så fikk han ikke med seg det verste. 

Disse to første bildene knipsa Kristoffer med mobilen sin før han ble med Lars til sykehuset i ambulansen.

 Imens var jeg nede i byen og så på den store Houston Rodeo-paraden sammen med Belinda. 

Cheryl og Jesse ville ringe til meg og gi beskjed om hva som var hendt, men Lars ba dem vente til paraden var over. De ringte likevel, og fortalte meg på en veldig beroligende måte kort hva som hadde skjedd med Lars, og at han og Kristoffer var på sykehuset. Cheryl og Jesse var også på vei til sykehuset, og jeg kunne møte dem der. Jeg kan nesten ikke tro hvor rolig jeg kunne være etter å ha fått denne beskjeden, men det var bare måten Jesse klarte å fortelle en dramatisk historie og samtidig klarte å roe meg ned. 

Vi heiv oss i bilen og kjørte rett til sykehuset (dessuten hadde vi fått med oss mesteparten av paraden)

På sykehuset ble vi møtt av Cheryl og Jesse, og jeg fikk komme inn til Lars. 

 Det var jo ganske sterkt å se min kjæreste ligge strekk ut på sykesenga slik som dette, men vi følte oss nokså sikre på at dette kom til å gå greit. Vi venta på resultat av scanning og røntgen da, men det gikk ikke så lang tid før vi fikk høre at det var ingen brudd eller indre skader. Så da fikk han av seg kragen og det var "bare" å sy han, og så kunne han få dra hjem. Lars spøkte jo med at han håpet at han kom hjem før det blei mørkt slik at han kunne få gjort ferdig bilen ;-)

Glad han lever!

Han fikk sydd noen-og-tjue sting i ansiktet

men var ellers i god form, og klar for å reise hjem igjen.

 På kvelden var vi invitert på pizza til våre venner Hilde og Vigleik. Jeg lurte jo på om Lars ville dra på besøk, men det ville han, og vi hadde en koselig kveld. Det er ikke tull en gang, men vi kunne feire at Lars fremdeles er i live.

og slik ser han ut i dag, ett døgn etter

Men den andre siden av fjeset er like vakkert som før :-)

og nå har Lars endelig fått seg en pyjamas, det har han aldri hatt før ;-)

Dette var en nesten uvirkelig opplevelse, og en "nær døden-opplevelse" for Lars. Vi tenker om og om igjen på hvor heldig han var at dette gikk godt; hadde han vært litt nærmere punktet der bilen tok ned i gulvet, og hadde ikke Cheryl og Jesse vært der og gjort det rette..... 

Vi er så glad for at Lars fremdeles lever!

Jeg tror ikke at Lars slutter med å fikse og ordne alt selv, men tror han har lært seg å tenke mer på sikkerheten. Det går nok noen dager før han er i stand til å legge seg under bilen igjen.

Min "handy man"<3

Vinterferie

Våre gode venner Hanne Katrine og Trygve hadde lyst til å besøke oss i vinterferien, noe vi satte stor pris på. 

Vinterferie i Texas er ikke helt som vinterferie i Norge, naturlig nok. Gjestene håpet nok på mye sol og varme, men jeg advarte dem om at det er vinter i Texas akkurat på denne tida. Og det betyr at det kan være kaldt, men de kan også være heldige og få sol og varme. 

Det starta godt da gjestene ankom torsdag den 7. februar, og vi kunne sitte ute til langt på kveld. 

Eller langt på kveld, var vel å overdrive, det er jo aldri lange kvelder rett etter at gjester er ankommet fra Norge. "Jet lag"et krever sitt som vanlig.

Turbo-turister (og turbo-verter)

Og fordelen med jet lag er at en er tidlig oppe om morgenen. Ekstra herlig å stå opp til nydelig vær.

Hanne, Trygve og jeg starta  dagen med ei treningsøkt på Lifetime. Jeg vil nødig gå glipp av CRT med Michelle fredags morgen, og heldigvis ville gjestene bli med og trene. Det er litt av en opplevelse for de langveisfarende å få trene på et så stort og flott treningssenter, og ikke minst få komme der som gjest og trene gratis! Det opplever en vel ikke noen plass i Norge?

Etter treningen var det tid for å hoppe i "hot tuben" med et glass smoothie, og så en god brunsj.

Siden gjestene bare skulle være her en god uke, så gjaldt det å utnytte tida:

Neste aktivitet å programmet var en tur til Brazos Bend State Park for å se på alligatorer i sitt naturlige element, et fast innslag på gjesteprogrammet vårt.

Og denne gangen var turen spesielt vellykka; sol og akkurat passe varmt, en flott spasertur i fantastiske omgivelser, og mange alligatorer på nært hold.

Her er Trygve og Hanne nok ulovlig nærme alligatoren,

men denne var jo så samarbeidvillig, mett og fornøyd, 

og blid ;-)

 







 

Men vi hadde mange andre aktiviteter på programmet samme dag: først å

spise crawfish på Good Ole Boys, en skikkelig landsens spiseplass i et veikryss. De er kjent for å ha Katy`s (eller kanskje Houstons beste) crawfish og er en veldig populær plass, men den passer nok ikke for de fineste folk i byen. Men vi syns det er kjekt å gå på slike spesielle plasser.

Stilig serveringsdame?

Crawfish er altså ferskvannskreps, det visste ikke gjestene våre før de satte seg til bords, de trodde nok de skulle spise fisk. Her i sørstatene blir den kokt med sterke krydder, så den er skikkelig spicy, og en bør helst ikke ha på seg fine klær, slik som Hanne, for det er et skikkelig søl.

Vi bestilte fire pounds med kreps og en bøtte med øl, og koste oss med det. Fire voksne blir ikke mette av 2 kilo kreps, men det ble egentlig en perfekt forrett. 

Så i stedet for å bestille mer kreps, fant vi ut at vi kunne heller dra på Lupe´s Tortillas, en meksikansk restaurant, og ha hovedretten der.

Ikke nok med det; fredagen ble avslutta med en tur på Mo´s Place for å oppleve Texas-kulturen. 

Selvsagt ble det ikke så sent på kvelden før gjestene lengta etter å få seg litt søvn.

Men gjestene var fornøyde og mette på opplevelser etter den første hele dagen i Texas.

Mardi Gras parade i Galveston.

Lørdag var det ikke like flott vær, men bassenget var oppvarma, så Trygve og Hanne hadde et bad før frokosten. På programmet lørdags formiddag var Mardi Gras parade i Galveston.

Vi venter på paraden

Dette var en liten parade, en Marching Band parade, med skolekorps fra Galveston-distriktet. Men det var i alle fall en smak av Mardi Gras og en opplevelse av Galveston.

 Mange fine jenter

Hanne var den eneste av oss som fikk samla perleband, og i tillegg en "button"

I en av sidegatene stod alle flåtene som var med i den store paraden parkert.

Trygve og Hanne ved Pleasure Pier

Etter Galveston-turen ble det tid til en rask shopping på Katy Mills.

 Søndagstur til Galleria, Herman Park og Down town

En rask tur til Galleria, ikke så mye for shoppingens del, men helst for å sjekke forholdene i Houstons (og Texas´) flotteste shoppingssenter.

Hanne fikk prøve langt hår, men Trygve likte ikke det, han klarte faktisk ikke så på henne, så det ble ikke noen handel ;-)
Alle var enige om at Hanne er mye finere med kort hår.

En liten spasertur i Herman Park

Og en liten kjøretur gjennom Down town

og koselig Jazz brunch på Phoenica, en matbutikk.

Mandag: 

trening, bading, manicure og pedicure, og litt shopping på Katy Mills

Mardi Gras i New Orleans

Hanne og Trygve ville oppleve New Orleans, så de leide seg bil i Katy og dro avgårde tirsdags morgen, hadde bestilt overnatting på det historiske hotellet The Bienville House.

Hanne og Trygve var fornøyd med alt på hotellet, bortsett fra frokosten som var inkludert. 

Slik er det når en kommer fra Norge og selvsagt forventer en flott frokostbuffet, men slik er det sjelden her i Amerika. Når frokosten er inkludert, så er den ofte av enkleste slaget; her var det toast med syltetøy og Philadelphiaost, og kaffe. 

Hanne og Trygve stod rett ved frokost"buffèten" og spurte hvor frokosten var ;-)

De så den nemlig ikke!

"Fat Tuesday"(feite-tirsdag) er avslutningen på Mardi Gras, og fasten begynner "Ash Wednesday"(aske-onsdag), så de rakk akkurat den siste paraden av årets Mardi Gras. 

Hele Bourbon street er en stor fest.

sigarproduksjon

Det er slitsomt å være turist i New Orleans; Mardi Gras tirsdag kveld, og sightseeing i dårlig vær onsdag var nok for Hanne og Trygve, særlig fordi de visste at sola skinte i Katy, så onsdag kveld var de tilbake i Katy igjen, noe vi var glad for.

Tilbake i Katy

Torsdag og fredag var gjestene virkelig innstilt på å nyte sola og bassenget i Anchor Lake Lane.

Bare en liten tur til Museumene i Old Katy og mathandel på HEBen var alt vi gjorde torsdag utenom soling og bading.

Trygve, som er bonde på Jæren, syns det er interessant å høre om jordbruket i Katy.

Artige gamle gutter som jobber på Krigsmuseumet. Mannen til høyre er 94 år og var flyger under andre verdenskrig. Han fløy flyet som er avbildet nede til høyre. 

I trøbbel

På vei hjem fra HEBen så jeg blålys i speilet mitt, og jammen var det ikke en State Patrol som ville stoppe meg! Ikke forstod vi hva galt jeg hadde gjort, jeg trodde ikke det kunne være noe galt med kjøringen, og det var det visst ikke heller. 

Selvfølgelig var jeg så høflig og ydmyk som det forventes at en er overfor en politi, men lurte fælt på hva som var galt. Det første han sa var at Trygve ikke hadde sikkerhetsbelte, og så ba han meg om å vise førerkort og forsikringspapirer. Jeg hadde førerkortet bak i veska mi som lå i bagasjerommet, så jeg måtte ut av bilen, og i forfjamselsen glemte jeg å vise forsikringspapirer som lå i hanskerommet. Han spurte heller ikke mer etter de, men kom med en lapp som jeg måtte skrive under på, der det sto at jeg måtte møte i retten innen en måned! 

Jeg forstod enda ikke hva som var galt, men at det var et eller annet med et av klistremerkene på frontruta som var ugyldig, en statlig inspeksjon som mangla...  ikke visste jeg hva det var!

Hanne tok dette bildet gjennom bakruta, men da hun åpna døra og knipsa mens politien satt i bilen sin og skrev ut advarselen til meg, ble han sint, men heldigvis gikk det ikke ut over meg.
Jeg tok med meg lappen min og kjørte hjem. Fem minutter etter kom også Kristoffer hjem. Tenker han hadde fått seg en støkk hvis han hadde kommet fem minutter før og sett moren sin sammen med politien rett innenfor innkjørselen til Grayson Lakes.

Dette glemmer vi nok aldri;  alle tre fikk "skjenn", Trygve for ikke å ha på seg bilbelte, Hanne for å ta bilde av meg og politibilen, og jeg for å ikke ha papirene i orden.

I alle fall så var det en morsom opplevelse for gjestene mine, et møte med lovens vokter med pistol i beltet, helt Texas! 

Dagen etter tok Lars og Trygve bilen min til et verksted for å sjekke hva som var galt og hva som skulle gjøres. De på verkstedet sa at alt var i orden med papirene på vår bil, og mente at politiet hadde gjort en feil. Men jeg må møte i Retten (i realiteten er det bare et kontor, tror jeg), og forhåpentligvis får jeg saken min "dismissed".

Men for et styr!

Taste of Texas

Fredag hadde Lars fri og tok med seg Trygve på en lang sykkeltur, men vi damer hadde en tur på Lifetime, og så noen timer i sola. Selv om fredagen, iflg Trygve, starta med samme temperatur som hjemme på Jæren, så var det helt perfekt å ligge i bikini i sola så snart sola slapp til. Slik er vinteren i Texas!

 Middag på Taste of Texas

 en liten tur innom Sam´s Place

før kvelden ble avslutta med dans på Wild West.

Boots-pusseren på Wild West

Lørdags morgen og et siste bad før hjemreisen.

Trygve og Hanne har fått en smak av Texas i løpet av 9 dager.

Tusen takk for besøket Hanne og Trygve.

En del av bildene i dette innlegget er tatt av Hanne.